DEN KATOLSKE KIRKEN I NORGE

Redigert 31.10.11

20.04.2010

"Barn som er utsatt for seksuelle overgrep, blir forrådt to ganger. Først av overgriperen, så av vanlige, skikkelige mennesker som deg, som ikke vil se det første forræderiet."

            Dette var innledningen til en artikkel om Støttesenter mot Incest som jeg skrev på bestilling for et tidsskrift i 1988. Og det er dessverre like relevant i dag.

            Mange katolikker er svært klare på at det er nødvendig med en grundig utlufting i Kirken. Men for noen dager siden viste Biskop Bernt Eidsvig i "Viggo på lørdag" at han ikke aner hvordan Kirkens menn skader barn. Og siden han først ble katolikk som voksen, vet han heller ikke noe om hvordan "en god katolsk oppdragelse" kan skade barn. 

Og i Byavisa i dag leser jeg at "Birgitta-søstrene på Tiller mener at Georg Müller er tilgitt av Gud, og at ingen har rett til å trampe ned et menneske slik de mener Müller er blitt." 

– Det har vært for mye omtale om denne saken. Ingen har rett til å dømme verken Müller eller andre på den måten som her er gjort. Man skal ikke trampe ned mennesker på denne måten selv om de har gjort sine feil, sier nonnen når Byavisa tar kontakt for å høre hvordan de ser på Müller-saken fra sitt ståsted.

            – Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen som understreker at hun ikke kjenner Müller personlig. Birgitta-søstrene-på Tiller er en del av det katolske miljøet i Trondheim. Ifølge Uke-Adressa sist lørdag, har kontakten mellom Müller og Birgitta-søstrene i Roma vært tett og nær i mange år. Det var også der Müller skjulte seg da norsk presse lette etter ham i forbindelse med overgreps-saken.

– Vi har ikke kunnet åpne avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting, sier nonnen som ønsker å være anonym.

Hun mener at samfunnet heller bør ta hånd om Müller, og viser til at alle gjør gode og onde ting her i livet.

– Alle kan be om forlatelse for det vonde vi gjør, sier nonnen.

Byavisa har også i ettertid vært i kontakt med Birgitta-kloseret ( bildet) og lagt frem et ønske om å få komme på besøk for å få utdypet saken.

– Vi har ikke tid til å ta imot dere. Det jeg sa til deg sist, får holde, sier nonnen.

***  

I 1988 fortalte jeg om seksuelle overgrep fra en prest, (bl.a. i VG og i Varden) for å spre informasjon om Støttesenter mot Incest og det viktige arbeidet som ble gjort der.

Da var jeg nøye med å ikke si hvilket kirkesamfunn det dreide seg om; jeg mente at det var feil å dømme institusjonen for det enkeltindivider gjorde.

            Nå dømmer jeg Den katolske kirken slik jeg  dømmer alle andre institusjoner – etter sin evne til å gi de som har makt innen institusjonen ansvar for sine handlinger  ovenfor de maktesløse.

            Jeg er fremdeles sjokkert over at denne nonnen ikke innser at hun dømmer og tramper ned et barn når hun forsvarer en av Kirkens mektigste menn: "Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen".

            Hva skulle gutten ha gjort? Revet seg løs og løpt sin vei? Fra en biskop?

Hva ville nonnen ha sagt til meg om jeg hadde kommet til henne og bedt om hjelp til å sette grenser overfor en prest da jeg var 15?

Og hva ville biskop Eidsvig eller Kirkens fagetiske råd sagt om jeg hadde kommet til dem og bedt om hjelp?  

Jeg tok faktisk kontakt med Fagetisk råd for noen dager siden – 45 år etter den første gangen jeg sparket en jesuittprest ut av sengen min – fordi jeg ville "inn som et tall i Kirkens statistikk."
Hele korrespondansen er gjengitt i denne lenken. 

Ansiktene til de katolske geistlige som uttaler seg i mediene nå for tiden gjenspeiler den tafattheten og forvirringen man kan se hos familiene til barn som har sagt fra om overgrep. Vatikanets versjoner av 'dette er pinlig', pavens oppfordring til ikke å "dømme eller fordømme", pater Arne Marco Kirseboms kvernsteiner  og "lokket til fall" og og biskop Eidsvigs slappe forsikring om at "Disse uverdige tingene skal ikke skje" er ikke uvanlige slike situasjoner. 

            Langslets forsvar av pater Pollestad og nonnens forsvar av Müller er også helt normale reaksjoner fra mennesker som kjenner en som har forgrepet seg. Men det er fullt mulig å være et hyggelig menneske og en god venn og samtidig krenke en annens grenser og integritet.        

           

Når en som skader barn ikke blir gjort ansvarlig for sine handlinger, er det offeret som blir dømt, og Den katolske kirken har gjennom tidene dømt mange barn til usynlighet, taushet og skyld.

Å henvise ofre til påtalemyndighetene fanger bare opp overgrep som lar seg bevise i rettssystemet. Det griper ikke tak i maktmisbruket innen Kirken, der fortrengning, fortielse, tabuer, distansering, usynliggjøring og ikke-ansvar danner grobunn for overgrep.  

Dette skrev jeg i 1988: 

"Vi er snille, og snille mennesker gjør ikke slemme ting, derfor kan ikke en av oss ha gjort dette, og om det ble gjort, var utøveren syk og offeret må tilgi og glemme så vi slipper å tenke mer på det. Og selv om vi ikke sier det høyt, vet vi innerst inne at problemet ikke er oss, men de som sier at dette er et problem."

 I 2010 leser jeg i en avis:

 "Vi har ikke kunnet åpne avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting," sier nonnen som ønsker å være anonym. Hun mener at samfunnet heller bør ta hånd om Müller, og viser til at alle gjør gode og onde ting her i livet." 

Men overgrep skader integriteten, og vi blir ikke kvitt integritetsskader ved å prøve å forstå og tilgi og legge dem bak oss.

Integriteten er vår psykiske hud. 

Når vi fortrenger eller bagatelliserer vår egen barndoms integritetsskader, 

utvikler vi en psykisk rustning i stedet.

Vi merker ikke når integriteten blir skadet, 

vi merker ikke at vi skader andres integritet, 

og vi blir blinde for integritetsskader i omgivelsene.

Og det mener jeg er hovedgreia i omtalene av "skandalene" i Den katolske kirken: Jeg ser liten forståelse for at det handler om at prester skader barn. 

Det følger et tredelt ansvar med overgrep mot barn, uansett hvor og hvordan de blir begått.

Ofrene har ansvar for å se og reparere sin skadde integritet – blant annet ved å gi ansvar for skadene til de som har påført dem, og selv ta ansvar for sine egne handlinger.

Overgripere har alltid ansvar for det de gjør, og kan hjelpe ofrene ved å ta dette ansvaret. Og ved å se at de har gitt videre en smerte de selv ble påført som barn, kan de kanskje tilgi seg selv.

Den katolske kirken har – i likhet med alle andre miljøer og individer i verden – ansvar for å helbrede denne sykdommen i samfunnet. Overgripere begår en forbrytelse, men det gjør samfunnet også. Samfunnets forbrytelse er å tvinge barn til å bære tabuens byrde alene, ved å bortforklare overgrep, gjøre dem usynlige.

Jeg etterlyser solidaritet når det gjelder overgrep. For mange år siden var jeg med som støtte i en incest-rettssak der en dyktig forsvarer greide å overbevise juryen om at snille, normale fedre ikke kunne begå en så ond, umenneskelig og sjelden forbrytelse. Under en pause gråt en mann på skulderen min fordi det hadde gått opp for ham at overgrepene han hørte om i rettssalen var beslektet med hans barndoms små ydmykelser – som å bli tvunget til å gå med genser når mor frøs.

            Han hadde innsett noe som de fleste i rettssalen var blinde for: Overgrep er å miste retten til å si nei – og det er noe vi alle har erfart, i større og mindre grad. Og når vi sier "det jeg opplevde var så lite at det ikke betyr noe", stenger vi av for empati, vi distanserer oss fra de grove overgrepene og skaper et tabufelt omkring dem. De blir usynlige.

            Hvis dere vil følge denne tankerekken videre, anbefaler jeg den tyske psykoterapeuten Alice Miller (alice-miller.com). Hun skrev mye om dette på 80-tallet, men nå synes hun å være glemt. 

Jeg er en av de mange som Den katolske kirken har forgrepet seg på – jeg gir selve institusjonen ansvaret for at overgrep kunne skje i det skjulte, og for at det var umulig for meg å be om hjelp.

            Jeg ble født i Santalmisjonen og ble med foreldrene mine inn i Den katolske kirke da jeg var åtte. Da jeg var 30,  i 1979, fortalte jeg den daværende sognepresten i Porsgrunn om presteovergrep, og han oppfordret meg til å være takknemlig for at "erfaringene" mine hadde gjort meg til et klokt og varmt menneske. Da jeg ble ateist beklaget han at jeg "mistet troen", som om den var en vott som hadde falt ut av lommen min.

Senere, etter at søsteren min og jeg sa fra hjemme, fikk vi full støtte fra far, trass i at overgriperen var en god venn av familien. På 50-tallet hadde far reist rundt i Norge på foredragsturneer for Santalmisjonen, og i en liten menighet på Vestlandet fikk han høre om overgrep og ble spurt til råds. Han hadde ikke visst hva han skulle si, og ikke gjort noe for at ofrene skulle beskyttes, og nå tok han ansvar for det.

Han tok også ansvar for at han ikke hadde merket hva som skjedde oss.

Far var svært aktiv i den katolske menigheten han tilhørte, likevel ble han ikke hørt da han tok opp overgrepene på et møte i Oslo bispedømme og foreslo forebyggende tiltak.

Men han gjorde sitt på skolen der han jobbet: I et allmøte fortalte han elevene om det som hadde skjedd, om sin egen blindhet, og om at overgrep ikke var barnas skyld. Og han tilbød seg å lytte og gjøre det han kunne for å hjelpe hvis noen ville snakke med ham. Og det var det noen som gjorde.

Jeg er stolt av ham.

Og jeg vemmes over Den katolske kirkens usynliggjøring.