Avfloking I:

Et brev jeg ikke har fått svar på. Det siste av flere ubesvarte brev etter at helsevesenet ble en ...  
  

ALLTIDFEIL-SITUASJON: 

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og

vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.

            19.01.11

Kjære Dr AlltidrettHarAlltidrett: 

Det er 22 år siden overlege Alltidrett begynte å veilede deg i å behandle meg som ”grensepsykotiker” uten at jeg ble informert om diagnosen.

            Og det er 18 år siden fylkeslegen forsikret at jeg hadde klar valgfrihet, at overlegens veiledning var i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner. Etter dette rømte jeg fra helsevesenet og holdt meg borte i mange år.       

            Både Lov om psykisk helsevern og terapikunnskapene til overlegen stammer fra et freudsk verdensbilde, så jeg tviler ikke på at veiledningen hans var lovlig. Jeg tviler heller ikke på at dere gjorde det dere mente var riktig, i den oppriktige hensikt å hjelpe meg. Men hjelpen påførte meg store integritetsskader på toppen av de jeg allerede hadde etter barndommens overgrep.

            Jeg var ofte sint da jeg ble behandlet som grensepsykotiker uten å vite om diagnosen, og det var nok den sunneste reaksjonen den gangen. Men nå går jeg til fysikalsk behandling, og samtidig som fysioterapeuten løsner på stive ryggmuskler, løsner det mye forvirring og hjelpeløshet fra den tiden … og en del spørsmål som bare du kan svare på. 

            Om du ikke vil forholde deg til det som skjedde for så lenge siden, forstår jeg det godt, det er derfor jeg sender dette brevet hjem til deg. Men jeg ville sette stor pris på om du vil møte meg, gjerne etter kontortid, og svare på noen av spørsmålene mine … og stille spørsmål til meg, hvis du har noen.

            Fysioterapeuten har sagt seg villig til å være med som nøytralt vitne i et eventuelt møte. Hvis du vil drøfte denne henvendelsen med ham før du tar stilling til om du vil treffe meg, er det helt greit fra min side.    

            Uansett hva du velger, kommer jeg til å sende en anonymisert versjon av spørsmålene og kommentarene mine til et lovutvalg som er oppnevnt for å utrede regler om tvang innen psykisk helsevern, for det som skjedde etter at jeg ble ”et tungt tilfelle” er et klart eksempel på hvordan mangel på alternativer skaper indirekte tvang.

            Jeg stiller bare tre spørsmål nå, resten får du hvis du vil.

             

Fins mappa mi fremdeles, og kan jeg i så fall få se den?

            Jeg har et sterkt behov for å ta ansvar for alt jeg skrev, så jeg trenger også å få utlevert skriveriene mine – eller få kopi av dem.

            Dette har jeg vel rett til, men det er opp til deg om  du overlater den til den nye fastlegen min.    

Hvor ble det av grensepsykosen min?

            I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den. 

            Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.

            Da jeg endelig tok mot til meg og fortalte fastlegen om mine år som ”grensepsykotiker”, var det en stor lettelse at hans umiddelbare reaksjon var: ”De har nok ikke sett hvor resurssterk du er.” 

            Jeg sa til ham at jeg hadde inntrykk av at du så resursene mine før du ble veiledet i å vite noe annet, og det har jeg også sagt til fysioterapeuten. Og de første spørsmålene mine handler om hvordan du kom til å vite at jeg var ”et tungt tilfelle”.

            Din opprinnelige respons da jeg fortalte om barndommens presteovergrep var svært fin. Du sa at du bare kunne tenke deg en slik situasjon i lys av ting du selv hadde opplevd, som mobbing på skolen. Det er den beste måten å bli møtt på når man forteller om overgrep.

       Overlege Alltidrett, derimot, gjorde det verst tenkelige: Han begynte straks å definere virkeligheten for meg –  blant annet visste han at jeg hadde "hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten". Hans atferd  utløste sterke posttraumatiske reaksjoner som han behandlet som overføring. Så behandlet han grensesettingen min som ”omnipotent kontroll” og veiledet deg i å gjøre det samme. 

Enkelte som vet hva som skjedde mener at Alltidrett må være psykopat, men jeg tror heller at han er en velmenende, relativt uintelligent mann –  uten nevneverdig selvinnsikt og kommunikasjonsevne –  som setter likhetstegn mellom Freuds teorier og ”realitetene”. Og som gikk i baklås da jeg avviste hans freudske verdensbilde og stakk hull i den freudske kvasilogikken hans.

            I årene da jeg stadig frontkolliderte med usynlige ”realiteter” i helsevesenet, trodde jeg at jeg hadde de samme rettighetene der som en lovbryter har i rettsvesenet:

• Rett til å vite hva jeg er mistenkt for.
• Rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises.
• Rett til eget forsvar.
• Rett til å ta ansvar for egne handlinger

Men disse rettighetene synes ikke å være i samsvar med lovlig psykisk helsevern.

            Jeg har tatt opp igjen arbeidet med den boka som jeg fortalte overlege Alltidrett om i 1990, med en litt annen vinkling. Den gangen var det en bok om incestutsatte kvinners møte med helsevesenet, nå er det en utforsking av valgfrihet når det gjelder psykisk helsevern i Norge, med utgangspunkt i at ”frihet er anledning til å ta ansvar for ditt eget liv”. Der vi ikke har anledning til å ta ansvar, har vi ikke valgfrihet. Og mitt tredje spørsmål er:

Kan du vise at jeg hadde anledning til å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med deg etter at  du fikk vite at jeg var "et tungt tilfelle" i 1987?

Hilsen pasient Alltidfeil



ETTERSKRIFT  15.2: 


Den nye fastlegen har sagt at mappa mi skal bli overlevert til ham.


Denne bloggen erstatter boka jeg nevner på slutten av dette brevet.

Etterskrift 24.2:

Jeg har bestemt meg for å ta kontakt med konfliktrådet og be om mekling. Kortversjonen er at jeg i et meklingsmøte vil si til legene noe jeg sa direkte til dem flere ganger: at jeg godtar alle deres påstander om meg som deres tolkninger av virkeligheten, men jeg greier ikke å sette likhetstegn mellom disse tolkningene og "realitetene", så jeg foreslår at vi enes om å være uenige.

De hørte ikke at jeg sa det; de var vel for opptatt av å beskytte seg mot min omnipotente kontroll. (Mer om den i en annen sammenheng) 


Etterskrift 15.8:


Jeg ble skuffet da konfliktrådet avviste mitt ønske om mekling og henviste til pasientombudet.



Nå virker det som om avflokingen er over. Og jeg sitter fremdeles igjen med en mengde spørsmål som jeg ønsker svar på - det er mitt alternativ til å anklage eller klage, og det eneste alternativet til diskusjoner om hvem som har rett som jeg har funnet fram til. 

Og jeg syns fremdeles det er litt av et paradoks at det ikke i "psykisk helsevern"  finnes en løsningsorientert, ikke-konfronterende tilnærming til uenighet mellom kunde og psykisk helseverner. 

Derfor skal jeg ta kontakt med pasientombudet når tiden er inne og spørre om de kan formidle mekling eller stille spørsmålene mine for meg.