Blindsonen

Dette  er i ferd med å bli helt omskrevet. 






English summary: This is about "The Blind Zone", the SEP field described by Douglas Adams: If enough people have a good enough reason to not see something, it becomes invisible. And about how this applies to sexual use and other types of child mistreatment. Will be translated as soon as I have time. 

Hvis mange nok mennesker

har god nok grunn

til å ikke se noe, blir det usynlig.

Vi har nylig sett dette fenomenet i praksis i Alvdal,  og vi har sett ordføreren og andre i bygda forsikre på Dagsrevyen at Alvdal er et hyggelig sted med snille og gode mennesker.

Jeg tror ikke at Alvdal er verre enn andre steder – forskjellen her er at overgrep ble oppdaget, og at de ble dokumentert av utøverne.

Men hva er det som gjør at vanlige, snille og gode mennesker kan overse tortur av barn? At en ”tidligere barnevernsleder”  kan vite om en overgrepsfilm og likevel ikke gjøre noe?

Hvordan kan overgrep mot barn foregå uten at mennesker som får betalt for å verne barn griper inn?

Hvorfor er kirkesamfunn så tafatte når barn blir skadet av mennesker som får betalt for å være ”sjelesørgere”?

Hvorfor er det så mange som ikke får konstruktiv hjelp i det psykiske helsevernet?

Hvordan kan noen få seg til å si offentlig at å nevne incest i en Astrid Lindgren-biografi er å dra Lindgrens navn ned i søla? Og hvorfor oppfattes ikke dette som diskriminerende og krenkende? Jeg ser ikke helt for meg at søle hadde kommet inn i bildet om Guri Fjeldberg hadde skrevet at Astrid Lindgren betydde mye for henne fordi hun var trafikkskadd som barn. Hvor kommer denne søla fra?

           

             

Det er et sitat fra Thomasevangeliet som gjør godt langt inni meg: "Hvis du henter fram det som er i deg, vil det som er i deg redde deg. Hvis du ikke henter fram det som er i deg, vil det som er i deg ødelegge deg."

Min teori er at vi alle går med en blindsonegenerator inni oss. Alle. Også de som har hatt en ”normal”, ”lykkelig” barndom. Og ikke minst de som har opplevd vonde ting og ”blitt ferdig med det”, ”lagt det bak seg”.

Jeg greier ikke helt å forestille meg ”normal”, men livet mitt ble mye mindre forvirret da jeg sluttet å tro at "normal" var noe jeg burde strebe etter.

            Og jeg ser mange mennesker som synes de har hatt en normal og fin barndom streve med dårlig selvtillit, problemer med å sette grenser, angst, depresjon og søvnløshet. Da jeg var ung, tenkte jeg:  ”Det hadde vært verre hvis det ikke var så ille”. Jeg var nødt til å gjøre noe med problemene mine, mens jeg så andre drasse rundt på tunge bører og tro at de måtte ha det slik.

 

Mennesker som ikke henter fram det som var vondt i sin egen barndom, er blinde for barns integritetsskader.

En gang var jeg med som støtte   i en incestrettssak. Da så jeg denne blindheten hos en hel jury og nesten alle de tilstedeværende. Og da en av de medtiltalte gikk forbi meg i korridoren sammen med sin far, hveste han til meg: ”Vik fra meg, Satan!” 

            En psykolog som også fulgte rettssaken mente at tiltalte opplevde meg som truende fordi jeg var en av de få som både kunne se hva han hadde gjort mot sin sønn og det hans far hadde gjort mot ham da han var  barn.

Hun mente at han et sted inni seg lengtet etter å tilstå overfor en som både kunne se det krenkede barnet han hadde vært og samtidig gi ham anledning til å eie det han hadde gjort uten å dømme ham.

Da jeg kom hjem fra denne rettssaken, fikk jeg førstehåndserfaring med blindsonen selv. Jeg avtalte et møte med overlegen på Psykiatrisk Poliklinikk for å begrunne min uenighet i at jeg hadde store fortrengninger og måtte gå i langvarig terapi for å lære å leve med problemene mine. Og jeg fortalte blant annet om denne rettssaken, og om opptrinnet jeg nettopp har beskrevet.

            Jeg ble ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, og først nesten fire år senere fikk jeg vite at  diagnosen "grensepsykose" ble stilt samme dag.

            Overlegen mente vel å vite at det jeg sa om rettssaken var ”mikropsykoser”.

           

Hva kan vi gjøre med  blindsonen? Jeg vet ikke. Når den til og med er så sterk i helsevesenet, og når helsevesenets psykiske helsevern ikke synes å ha rutiner for å identifisere den og hindre usynliggjøring av pasienter … da gir jeg opp.

Men når instanser som skal ta seg av ofre for overgrep har så sterke blindsoner, er det kanskje ikke så rart at overgrepene på Alvdal ikke ble sett.

Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Alle eier vi det vi gjør og ikke gjør, selv om det er grunner til det, og selv om vi ikke mente noe vondt med det vi har gjort.

Men er det noe vi kan gjøre? Vi kan ikke forandre på andre, men vi kan se det de gjør uten å bortforklare det. Og det kan kanskje gi oss et fast punkt å stå på i blindsonens hengemyr av usynliggjøring og bortforklaringer.

For 25 år siden trodde jeg – og andre med meg –  at det var nok å informere om at overgrep virkelig foregikk, at det var nok om vi overlevende kom ut av skapet og nektet å bære på taushetens skyld og skam.

            Jeg gjorde mitt, i avisintervjuer og artikler.

Selv ikke i mine mest paranoide fantasier hadde jeg forutsett at det ville føre til årelang "hjelp til å innse at hun kan komme til kort" i helsevesenet, og at den hjelpen først ville ta slutt da jeg ikke torde mer og unngikk all kontakt med institusjonen.

Kanskje det viktigste vi kan gjøre, er å se oss selv – og finne hverandre?

Har du som leser dette opplevd å bli borte i Blindsonen?